Svenneprøven i konditorfaget skal i teorien vurdere lærlingen opp mot målene i læreplanen. Dette for å sikre et visst nivå og opprettholde en nasjonal standard. Men i enkelte fylker er det et ganske stort sprik mellom oppgavene i svenneprøven og målene i læreplanen. Det oppdaget Karina Brandslet da hun nylig utdannet seg til yrkesfaglærer i restaurant- og matfag.

Brandslet tok yrkesfaglærerutdanningen fordi hun ønsket seg enda flere ben å stå på. Fra før er hun utdannet både kokk og konditor. Hun jobber til vanlig for Color Line, og i tillegg sitter hun i nemnda som utformer svenneprøver i konditorfaget for lærlinger i Oslo og Akershus.

– Slik fant jeg etter hvert ut at svenneprøvene i konditorfaget er ganske så forskjellige fra fylke til fylke. Og da jeg skulle skrive en bacheloroppgave i forbindelse med min nye utdanning, bestemte jeg meg for å se nærmere på hva denne praksisen har å si for opplæringen som konditorlærlinger får ute i bedrift. Jeg ville også undersøke om svenneprøven er representativ for konditorbransjen, forteller Brandslet til Bakeri.net.

Oppsiktsvekkende funn

Hun begynte med å samle inn eksempler på svenneprøver i konditorfag fra ulike deler av landet og sammenligne disse. Hun fikk tak i prøver fra 14 av landets 18 fylker. Så gjennomførte hun en rekke kvalitative intervjuer med fagfolk i bransjen. Informantene hennes kom fra totalt ti av landets 18 fylker.

– Jeg intervjuet personer som sitter i en svennenemnd og/eller jobber med opplæring i bedrift eller skole. Dette ga meg et innblikk i hva bransjen selv mener om opplæringen og svenneprøven i konditorfaget. Flere av informantene mine sa faktisk at svenneprøven er mer styrende for opplæringen enn læreplanen. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende, for jeg fant nemlig også ut at enkelte svennenemnder ikke har oppdatert prøven nevneverdig de siste 20 årene, forteller Brandslet.

Tre ulike metoder

Kort fortalt utformes svenneprøven i konditorfaget på tre ulike måter i Norge. I Oslo og Akershus får elevene selv velge hvilke typer produkter de ønsker å lage innen gitte kategorier, som for eksempel rørte og piskede masser, butterdeig, forvellet og rystet masse.

– Lærerplanen er også åpen på hvilke typer produkter som skal lages i læretiden. Så lenge man lærer å lage produkter innenfor de produktkategoriene som er nevnt i læreplanen, er det likegyldig om man lager det ene eller det andre produktet. Dette passer også bra i forhold til at ulike bedrifter produserer ulike produkter, sier Brandslet.

I mange andre fylker kan elevene likevel få beskjed om å lage for eksempel suksessterte, fyrstekake eller butterdeigsposteier på svenneprøven.

– Mange steder opererer svennenemndene med en veldig satt prøve, og i enkelte fylker er innholdet nesten ikke blitt endret på 20 år. Det er litt underlig, i og med at læreplanen har blitt endret flere ganger de siste 20 årene, påpeker Brandslet.

I Troms og Finnmark og i enkelte andre områder praktiseres en tredje metode for utformingen av svenneprøven i konditorfaget.

– Her ringer svennenemndene rundt til bedriftene og spør hva kandidatene har vært igjennom. Disse produktene blir satt opp på svenneprøven, i tillegg til noen andre produkter som nemnden velger ut selv, sier Brandslet, som fant ut at ulik utforming av prøven også fører til ulik utforming av opplæringen.

– Veldig utdatert

– Noen bedrifter bruker læreplanen aktivt i opplæringen. Andre bedrifter lager først og fremst det som er i deres produksjon, men tar lærlingen ut av normal produksjon når svenneprøven nærmer seg. Dette for å øve på de produktene som da er satt opp i svenneprøven, forklarer Brandslet.

Samtlige av informantene hennes svarte «ja» da hun spurte dem om de trodde opplæringen hadde vært annerledes om svenneprøven var utformet på en annen måte. Det kom også frem, at i enkelte fylker var svenneprøven mer styrende for opplæringen enn læreplanen. Og flere mente at svenneprøven i konditorfaget ikke er representativ for bransjeproduksjonen.

– En informant beskrev svenneprøven som «veldig utdatert» og mange undret seg over de «gammeldagse» produktene som ble satt på prøven. Noen av produktene var så gammeldagse at verken bedriften eller nemnden visste nøyaktig hva eller hvordan de skulle være. Samtidig som mange undret seg over at lærlingene ble testet i produkter som ikke er vanlige i dagens produksjon, ble det også påpekt at denne praksisen kan være viktig for å bevare kunnskapen om tradisjonsprodukter.

Risikerer stort sprik

«Svenneprøvene i Norge er så forskjellige, at det kan undergrave svennebrevets betydning», uttaler en av Brandslets informanter.

Vedkommende viser til at en arbeidsgiver som søker etter en ny konditor ikke kan ha samme forventninger til søkere fra ulike fylker i landet fordi variasjonen i både opplæring og svenneprøve kan være så forskjellig.

– Når svenneprøvene både er veldig forskjellige og styrer opplæringen i stor grad, er det klart at det kan bli et stort sprik i hvilke fagkunnskaper ferdigutdannede konditorer har etter endt læretid og bestått svenneprøve, sier Brandslet.

Selv mener hun at svennenemndene bør bli mer samstemte.

– De skal jo forholde seg til den samme læreplanen, så det burde absolutt være mulig å lage mer like prøver. Alle informantene mine var dessuten enige om at svenneprøven i konditorfaget bør bli mer kreativ og spennende. Og nå som det skal lages nye læreplaner i faget har bransjen faktisk mulighet til å være med på å påvirke dette, påpeker Brandslet.