Svein Michelsen (Universitetet i Bergen) og Håkon Høst.
Svein Michelsen (Universitetet i Bergen) og Håkon Høst.

Kronikk:
Vil regjeringen ha omkamp?

To ganger har Stortinget stemt ned regjeringens forslag om å endre de viktige opplæringskontorenes status. I et nytt høringsnotat forsøker regjeringen igjen.

To ganger har Kunnskapsdepartementet foreslått å ta opplæringskontorene, det viktigste koblingspunktet mellom fag- og yrkesopplæringen og arbeidslivet, ut av opplæringsloven.

Begge ganger har Stortinget satt skapet på plass ved enstemmig å slå fast at opplæringskontorene skal fortsette å ha denne sentrale rollen i fag- og yrkesopplæringen, i juni 2023 skrevet inn i den nye opplæringsloven som at de kan være part i lærekontrakten og tilskuddsmottaker. Faren for en destabilisering av dette systemet, som omfatter over 80 prosent av lærebedriftene, ble da oppfattet å være over.

På denne bakgrunn er høringsnotatet om forskrifter til opplæringsloven som Utdanningsdirektoratet har sendt ut, på vegne av departementet, oppsiktsvekkende. Det er fristende å gjenta Abid Rajas spørsmål under høringen i Stortinget: Hvor har departementet vært som ikke har fått med seg at alle involverte var enige om at opplæringskontorenes sentrale rolle skulle videreføres?

I høringsutkastet heter det nemlig at «Ny opplæringslov legger opp til en noe annerledes rolle for opplæringskontorene enn i dag…». Det vises til at loven nå skiller mellom lærebedrifter på den ene siden, og opplæringskontor på den andre, noe som ble oppfattet som en klargjøring av allerede etablerte roller.

Fra departementet ser det tydeligvis annerledes ut: Når opplæringskontorene ikke lenger defineres som lærebedrifter, kan de heller ikke ha noe ansvar for opplæringen – altså det som fremfor noe definerer dagens opplæringskontor. Hadde det blitt oppfattet slik under Stortingets behandling av saken, ville det neppe blitt vedtatt.

For å beskrive opplæringskontorenes nye rolle, gjentar høringsutkastet sentrale formuleringer fra den innstillingen Stortinget nylig forkastet, og som hadde skapt så stor motstand. Departementet vil redusere opplæringskontorene til virksomheter som kan selge administrative tjenester til bedriftene i konkurranse med en hvilken som helst annen tjenesteyter.

Høringsnotatet som Utdanningsdirektoratet har sendt ut, på vegne av departementet, er oppsiktsvekkende.

Det som skulle sikre at opplæringskontorene kunne videreføre sin sentrale rolle, nemlig lovfestingen av dem som part i lærekontrakten og tilskuddsmottaker, fremstår i høringsutkastet som uten betydning.

Opplæringskontorene skal, etter departementets vurdering, verken ha ansvar for opplæring eller kunne drive opplæring. Hvor er logikken i at opplæringskontorene kan være part i en juridisk bindende kontrakt om opplæring, men uten at de har noe ansvar for denne opplæringen?

Departementet ber høringsinstansene velge mellom tre alternative former for regulering av opplæringskontorene. Det spesielle er at alle tre har til felles at opplæringskontorene ikke kan drive opplæring. Dette kan ikke velges bort, og departementet er dermed sikret at høringen her ikke går dem imot.

Det helt særegne med en lærlingordning er at lærlingene ansettes av og læres opp i en bedrift, samtidig som de bidrar i bedriftens produksjon av varer og tjenester. Opplæringskontoret har alltid hatt en annen rolle og et annet type ansvar, nemlig på vegne av bedriftsfellesskapet å påse at enkeltbedriftenes opplæring holder en tilstrekkelig faglig standard.

Landets eldste kontor, Opplæringskontoret for tømrerfag beskriver det slik: «Det er opplæringskontoret og lærlingen som inngår lærekontrakt, mens opplæringen blir gjennomført i en eller flere av medlemsbedriftene. Opplæringskontoret har ansvaret for at lærlingen får skikkelig opplæring i forhold til fagplan for faget».

Opplæringskontorene er i dag part i kontraktene til over 40.000 lærlinger. Ved å ta det medansvaret for opplæringen som følger av det å være part i lærekontraktene, gjør opplæringskontorene det lettere å knytte nye, ofte mindre lærebedrifter til opplæringssystemet.

At opplæringskontorene er part i lærekontraktene gir dem autoritet til å opptre på vegne av opplæringsfellesskapet, og om nødvendig gå inn og korrigere bedrifters opplæringspraksis. Uten denne rollen reduseres opplæringskontorene til å bli konsulenter for enkeltbedrifter, og må gjøre som bedriften selv vil. At opplæringskontorene, som part i lærekontrakten, fortsetter å følge opp bedriftene slik de gjør i dag, er også helt avgjørende for fylkeskommunenes styring av videregående opplæring.

Under overskriften «En god løsning for opplæringskontorene», skrev KS etter stortingsbehandlingen på sine nettsider: «I forslaget til ny lov var opplæringskontorenes rolle foreslått endret. KS var på vegne av fylkeskommunene og flere bransjeorganisasjoner i arbeidslivet tydelige overfor Stortinget om at dette ville svekke fag- og yrkesopplæringens viktige kobling med arbeidslivet, og ble hørt. I debatten i Stortinget ble det presisert at fylkeskommunenes praksis med å følge opp lærebedriftene gjennom opplæringskontorene, blir videreført».

Utkastet til forskrift kan forstås som at departementet forsøker å tømme Stortingets vedtak om opplæringskontorenes rolle for innhold.

Opplæringskontorene bidrar også i noen grad med opplæring bedriftene ikke kan ta selv, som blant annet kurs bransjene har bestemt. Fylkeskommunene støtter seg også på opplæringskontorene for å sikre lærlingene mot avbrudd i kontrakten, ikke minst under kriser, både i enkeltbedrifter og i arbeidsmarkedet som helhet.

NIFUs evaluering av Stortingets tiltak for å hindre nedgang i antallet lærekontrakter under koronakrisen i 2020 viste at det mest effektive var der opplæringskontorene bidro til at permitterte lærlinger kunne fortsette opplæringen i opplæringskontorenes regi. Vil departementet avskjære seg fra mulighetene for slike tiltak i fremtiden?

Stortingets enstemmige vedtak skulle sikre stabilitet i lærlingordningen og læreplasstilgangen. Departementets forslag har skapt ny usikkerhet om opplæringskontorene og deres situasjon.

Utkastet til forskrift framstår i beste fall uklart og selvmotsigende. Men det kan også forstås som at departementet forsøker å tømme Stortingets vedtak om opplæringskontorenes rolle for innhold, og i praksis legger opp til omkamp om opplæringskontorene.

I så fall bør Stortinget igjen ta grep. Saken må klargjøres på en helt annen måte enn til nå: Mener departementet at opplæringskontorene kan fortsette å gjøre det de i dag gjør med sitt forslag til forskrift?

Håkon Høst, forsker ved NIFU og Svein Michelsen, professor ved Universitetet i Bergen. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 28. januar 2024.

Powered by Labrador CMS