Axel lokker havørn i Drøbaksundet

Det er en selvsikker Axel Brun (72) som inviterer i Drøbak på ørnesafari. Den tidligere BKLF-presidenten har fått en  ny stor lidenskap. 

Vi venter i båthavna da rib'en sakte siger inn. Om bord er også assistent Ronny Nordby, med ansvar for lokkemat til rovfuglene vi håper å få et glimt av.

Mens vi er litt i tvil, er gutta skråsikre.

– De siste femten gangene har de kommet. Uten unntak, sier Axel Brun før han setter kursen.

Som på signal har ørneparet denne våren kommet svevende. Gang på gang.

Det er det en grunn til.

Fra bakst til båtliv

Axel Brun er fra Norges eldste bakerfamilie, og i 40 år drev han Baker Brun i Oslo. Nå er han 72 år og har gitt roret til sønnen. Det har gitt mer tid på de blå bølger:

– Jeg er saltvannsnarkoman, smiler Brun og gasser opp.

400 hestekrefter som kan gjøre 44 knop, kan friste til å få fart på sakene. Men kaptein Brun har ro og kontroll.

Så er det heller ikke hans første, men faktisk hans tredje rib vi sitter i. I ryggmargen er Brun seiler.

Nå har han drevet Drøbak Rib safari i 15 år, ifølge ham selv som den eldste rib-føreren på Oslofjorden. Iblant tilbyr han såkalt kunstner-rib, med svipp til Ramme i Hvitsten og historier og anekdoter med Reidar Finsrud på Torkildstranda. Mest populært er turen Håøya rundt.

– Jeg hyres også til firmaturer, der vi er flere båter sammen, forteller Brun.

Denne våren har han konsentrert seg om havørnparet på Håøya. Og oppnådd kontakt.

Egne «hjelpere»

Vi fiser utover, forbi fargerike seilbåter. Fjorden ligger speilblank. I båten er også Elisabeth Seljevold Fladmoe, til daglig kulturkonsulent i Frogn kommune, for tiden også fungerende turistsjef;

– Jeg er kjempespent, medgir hun. 

Det nåværende ørneparet i Drøbaksundet har ikke vært sammen så lenge.

Hunnen ble første gang observert for 17 år siden og har hatt tre reir på Håøya og ett på Gråøya. Nå er det Håøya som gjelder. Fra sjøen er reiret umulig å få øye på. Ifølge BirdLife skal det inneholde en eller to unger.

De må ha mat.

Vi passerer Oscarsborg med snuten inn fjorden. Som med ett vingeslag er vi omringet av måker og makrellterner.

De lager massivt leven. Uten å ha fått så mye som en matbit, følger en stor flokk båten som lydige hunder.

Vi slakker på farten. Ronny Nordby åpner en pose og fisker fram et frossent laksehode. Han kaster, det lander med et plask.

Måkene skriker. Og skriker mer.

Så er de der.

Hannen døde

Havørna ble fredet i 1968, da den var sterkt truet. Nordover langs kysten er den blitt tallrik. Men ikke på Østlandet.

Ifølge Amtas fotograf, Ivar Ruud Eide, som er leder av Frogn Bird Life er det registrert fire par på våre kanter. Foruten på Håøya, skal det være et hekkende par i Vestfold, et i Østfold og et i Nordre Øyeren Naturreservat.

Mens hunnen på Håøya har blitt en gammel dame med grå fjærdrakt, ble hannen funnet død for et år siden. Hekkingen var avbrutt, det ble ingen egg.

Men allerede samme høst ble det observert en ny ørnemann over Oslofjorden. Det ga håp.

«Korka idé» ga resultater

Mens ørnene sirkler over rib'en, legger sjøfuglene sjelen i å plage dem.

– Særlig hunnen, hun plages mest, forteller Ronny Nordby. Han tror det på grunn av alderen. Hannen gir inntrykk av å være kjappere, sterkere. Måkene lar ham være.

For at fiskehodet han kastet ut ikke skal synke, er det presset inn en vinkork.

– I starten prøvde vi å binde korken på utsiden av fisken, enten den var hel eller bare hodet. Da gikk ørna ned og snudde. Det ville den ikke ha.

De har sjekket med fuglekyndige at kork ikke kan gjøre skade. Ørn griper byttet med klørne og flyr det til redet. Der flekkes maten i biter før den gis ungene. Kork spises ikke.

Etter runde på runde tar hann-ørna fisken før den flapper med store vinger i retning Håøya.

Hunnen blir i luften, men tar seg en pause i trærne en gang iblant. Heller ikke der får hun sitte i fred for sjøfugl som stuper mot hodet hennes.

Ørn i nabolaget ønsker de ikke, for tidvis forsyner den seg av ungeflokken.

– Ørna kjenner oss

Men hvorfor kom ørneparet svevende som «bestilt», slik vi ble lovet?

– Fra tidlig i våres har vi vært i området med samme båt og samme røde jakker et par ganger ukentlig. Vi har opplevd at de venner seg til oss og båten, forklarer Axel Brun.

Ronny Nordby forteller at fuglene kjenner igjen lyden av båtmotoren, men kanskje viktigst er hjelpen fra måker.

– De lager så mye leven at det vekker ørnas nysgjerrighet. Da kommer den svevende, sirkler over oss, og tar fisken vi kaster ut.

Det er ikke noen quick fix, det har tatt tid. De har fått ørn til å ta fisk også tidligere, men bare sporadisk. At farger på klærne spiller inn, fikk de bevis for en dag de hadde byttet jakke.

– Da ble det stilt, gitt, oppdaget Nordmo.

Noen ganger kommer ørna så nær som på 30 meters avstand. Med et vingespenn på 2–3 meter, er det en mektig opplevelse.

Og mens hunnen har blitt falmet grå, er den yngre hannfuglen hvit og brun med den gule fargen på nebbet intakt.

– Hvordan fikk dere måkene «på kroken» som følgeflokk? De greier ikke ta de store fiskehodene?

– De har vi matet med hundefôr i form av pellets, røper duoen.

Blir overrasket

Axel Brun tror at få mennesker utenfor Drøbak vet om at det er havørn her.

– Mine kunder blir ofte overrasket, sier han.

Elisabeth S. Fladmoe fra turistkontoret synes opplevelsen er verdt å fremme:

– Jeg synes det er helt fantastisk. Man blir ydmyk av å se disse fuglene på nært hold, nesten rett utenfor stuedøra. Tenk hva man kan oppleve på en liten time!

For to år siden ble en ørneunge som var merket i Drøbak funnet på Nord-Jylland, mens en annen ble funnet død i et steinbrudd i Skåne. Skutt ulovlig, forteller Ivar Ruud Eide.

Den store hunn-ørna letter fra greinen en siste gang. Kommer sigende, tar noen store runder, manøvrerer kroppen mot vannflaten, trekker vingene inn, så ut – og kaster fram klørne.

Nesten.

Hun gir seg for denne gangen. Langsom glir den gamle havørna mot Håøyas store skoger, der hannen venter et sted. Kanskje med unger.

Hun forsvinner i en skråning. Så er hun vekk.